En fin by i desember

Som jeg elsker denne byen.

For telefonkiosker, taxier, og vannet i vasken som de absolutt må ha fra to ulike kraner. For parkene, husene, teppegulvene, menneskene og verdens aller aller beste museum med afternoon tea. For variasjoner, utvalg, kulturer, opplevelser, og herlig og voldsom julepynt. For alt som er organisk og for at det er hele butikker med bare det. For store mengder, store avstander, store hoteller, og store gleder. For shopping, tebarer og kafeer.

Men mest av alt elsket jeg denne byen i desember på grunn av han jeg reiste sammen med, og hun som bor der og som har introdusert meg for alt dette – denne gangen, og så mange ganger før.

Noen dager inn i et nytt år

For en uke siden ble et helt år avsluttet og et helt nytt år begynte. Og med det fulgte ingen planer om å bli bedre på noe, slutte med noe, begynne med noe, kutte ned på noe.

Og seks dager senere er de eneste tankene om det nye året at det som var fint og bra og morsomt i 2011, skal det bli gjort mer av i 2012. Det er en god plan.

Perfekt avslutning

En perfekt avslutning på et fint, rart, utfordrende, lærerikt, spennende, morsomt og veldig bra år ser omtrent ut som dette.

PS

Takknemlig

Jeg er takknemlig.

For tak over hodet. For mat på bordet. For klær på kroppen og sko på bena. For at jeg aldri mangler noe vesentlig og stort sett bare ønsker meg uvesentligheter.

På denne måten blir listen lang. Og bare det er jeg takknemlig for.

Tradisjoner

Tradisjoner er akkurat det man har gjort de til – viktige. Når man ser tilbake, virker det som om de tradisjonene man har, alltid har vært der, og forhåpentligvis vil de alltid være der også.

Juletradisjoner er ikke forandelige overhodet. I allefall ikke for meg. De kan og må ikke forandres. Det kan legges noe til, under tvil, men det kan ikke trekkes noe fra. De må være som de alltid har vært. Bare da er de jo nettopp tradisjoner. Som at julepynten på pepperkakehuset alltid må være seigmenn og nonstop og kanskje noe mer. Som at den gamle, harde nissen med et litt ekkelt ansikt alltid må sitte på sofaen til langt over nyttår. Som at hasselnøtter og valnøtter alltid må stå fremme gjennom hele julen selv om ingen røre de. Som at det alltid må være ribbe og svor, enda det bare er en som faktisk spiser det. Som at alt må bakes og bakes dobbel opp, enda man ender opp med å kaste halvparten.

Så vi reiste ca 165 mil for å lære alt dette videre.

Men mest av alt reiste vi så langt for å være sammen med tre av de fineste små jeg vet.

Det fine med skogen.

Hva er det som er så fint med å ta på seg masse klær, gnagsår, lukte bål, og spise svidde pølser?

Alt egentlig.

Det er som om man får dobbelt igjen når man er ute i skogen. Dobbelt så mye luft å puste i, dobbelt så mye klarhet i hodet, dobbelt så mye overskudd. Og selv om man bare har gått en liten tur og egentlig har sittet mest rundt et bål med svidde pølser, så er man likevel ekstra sliten nå kommer hjem.

Og alle var enige om at det var en ekstra fin tur. Det er man alltid